Stakkars triste jente

Stakkars triste jente, ingen kjenner hennes historie...
Stakkars triste jente, alle kaller henne avskum...
Stakkars triste jente, hun levde med en karmosinrød hette.
Stakkars triste jente, til alle sa hun «ja».

Stakkars triste jente, fortapt i skogen.
Stakkars triste jente, hun følte seg forlatt.
Stakkars triste jente, hun ble funnet av tømmerhoggere.
Stakkars triste jente, hun ante ikke ondskapen som ventet henne.
Stakkars triste jente, hun ble ført til en hytte.
Stakkars triste jente, der fantes bare gjørme og bananer.

Stakkars triste jente, hun skjulte merker på huden.
Stakkars triste jente, frykten bodde sammen med henne.
Stakkars triste jente, øynene hennes unngikk ethvert blikk.
Stakkars triste jente, hun ønsket bare å flykte.

Stakkars triste jente, desperasjonen begynte å vokse.
Stakkars triste jente, mennene gjorde narr av henne.
Stakkars triste jente, de bandt henne uten å tenke.
Stakkars triste jente, dagen begynte å gå.
Stakkars triste jente, hun prøvde å skrike så høyt hun kunne.
Stakkars triste jente, de befalte henne å tie.
Stakkars triste jente, fullmånen skal skinne.
Stakkars triste jente, døden skal komme.
Stakkars triste jente... hun ber om tilgivelse.

Tømmerhoggerne tenker:
«For en trist jente.»

Men så tok fullmånen himmelen.
Ondskapen rev bort hele sløret.
Den lille jenta forvandlet seg.
Og blodbadet begynte.
Klør og skarpe tenner vokste frem.
Tømmerhoggerne løp, de flyktet.
Det ustyrlige uhyret jaktet på dem.
Den umettelige sulten fant dem.
Men så tok fullmånen himmelen.
Ondskapen rev bort hele sløret.
Den lille jenta forvandlet seg.
Og blodbadet begynte.
Klør og skarpe tenner vokste frem.
Tømmerhoggerne løp, de flyktet.
Det ustyrlige uhyret jaktet på dem.
Den umettelige sulten fant dem.

Den stakkars triste jenta var borte.
Den sultne ulven kom ikke for å si «hei».

Vinden bar skrikene gjennom skogen.
Natten var vitne til den grusomme festen.
Ingen bønn kunne stanse det.
Ingen av dem klarte å flykte.
Trærne skalv i stillhet.
Månen dømte hver eneste lidelse.
Blod dekket bakken.
Det fantes ikke lenger noe håp.

Stakkars triste jente, hun var ikke bare en liten jente.
Stakkars triste jente, hun var ikke medlidenhet.
Stakkars triste jente, hun var en skapning ledet av forbannelsen.

Hetten var fortsatt karmosinrød.
Men nå av en annen grunn.
Uskyldigheten var borte.
Instinktet ble hennes skjebne.

Men så tok fullmånen himmelen.
Ondskapen rev bort hele sløret.
Den lille jenta forvandlet seg.
Og blodbadet begynte.
Klør og skarpe tenner vokste frem.
Tømmerhoggerne løp, de flyktet.
Det ustyrlige uhyret jaktet på dem.
Den umettelige sulten fant dem.
Men så tok fullmånen himmelen.
Ondskapen rev bort hele sløret.
Den lille jenta forvandlet seg.
Og blodbadet begynte.
Klør og skarpe tenner vokste frem.
Tømmerhoggerne løp, de flyktet.
Det ustyrlige uhyret jaktet på dem.
Den umettelige sulten fant dem.

Den stakkars triste jenta var borte.
Den sultne ulven kom ikke for å si «hei».